Trepunktslys eller flatt overheadlys: to måter å lyse et lite studio

Når nybegynnere kommer inn i studioet, har de som regel to bilder i hodet. Det ene er trepunktslys: en hovedkilde, en fyllkilde og en kantlampe bak personen. Det andre er flatt, jevnt lys fra mange armaturer i taket, slik vi kjenner det fra et kontor eller en skolegang. Begge fungerer, men de gir helt ulike bilder og krever ulik innsats.

I disse høstukene, når mørket kommer tidlig og vi ofte øver på kveldstid, merker vi forskjellen ekstra godt. Uten dagslys fra vinduene må alt lyset komme fra riggen, og da blir valget mellom de to tilnærmingene mer enn en smaksak. Det avgjør hvor lang tid du bruker på oppsett, og hvor trygg du er på at bildet holder gjennom hele sendingen.

I denne teksten setter jeg dem opp mot hverandre for et lite nyhetsstudio med ett skrivebord og én programleder. Til slutt sier jeg hva jeg selv ville valgt, og når svaret blir et annet.

Med trepunktslys former du ansiktet. Hovedlyset står litt til siden og over øyehøyde, fyllyset mykner skyggene på motsatt side, og kantlyset skiller skuldrene fra bakgrunnen. Resultatet er et bilde med dybde, der personen løsner fra veggen bak. Det er derfor metoden har vært standard i nyhetsstudio i generasjoner.

Prisen er tid og plass. Du trenger minst tre armaturer, stativer eller opphengspunkter, og du må justere vinkler og styrke for hver person som sitter i stolen. Flytter programlederen seg ti centimeter, kan kantlyset treffe feil sted. Elevene bruker gjerne en halv time første gang, og det er ikke bortkastet, for de lærer å se hvordan lyset faller.

Metoden stiller også krav til rommet. Hvis taket er lavt, blir kantlyset vanskelig å plassere uten å blende kameraet, og da må du ofte løse det med en lav kantlampe bak og til siden.

• Gir dybde og tydelig skille mellom person og bakgrunn
• Krever tre armaturer og tid til justering
• Følsom for at personen flytter seg

Flatt lys fra flere kilder i taket er raskt å sette opp. Du slår det på og er i praksis ferdig. Alle i rommet er lyst opp omtrent likt, og du slipper å tenke på hvor folk står. For en uformell samtale med flere gjester kan det være akkurat nok, og for et lite budsjett er det et reelt alternativ.

Ulempen ser du i bildet. Ansiktene mister form, øyne havner i skygge fra øyebrynene hvis lysene står rett over, og bakgrunnen får samme lysnivå som personen. Alt blir litt flatt, og seeren får ikke noe å feste blikket på. Du kan hjelpe litt med en fyllflate foran, men da er du på vei mot en annen metode uansett.

Fargetemperaturen er også lett å glemme her. Blander du ulike lyskilder i taket, får du varme og kalde partier i samme bilde, og det er vanskelig å rette opp senere.

Scenen snur på regnestykket. Her er det sjelden snakk om ett ansikt ved et bord, men om flere artister i bevegelse, farger som skifter og et publikum som ser på avstand. Flatt lys alene gir en død scene, og klassisk trepunktslys per person lar seg ikke gjøre når hele bandet beveger seg.

Det praktiske er å bruke prinsippene fra trepunktslys i stor skala: en bred hovedvask forfra, kantlys bakfra som løfter hver musiker ut av bakgrunnen, og fargede effekter på toppen. Du lyser altså fortsatt med retning og dybde, bare med færre justeringer per person og mer vekt på en enkel lysplan.

Det er derfor vi lar elevene tegne en lysplan før de rigger. Når planen står på papir, ser du fort hvor det mangler kantlys og hvor to armaturer gjør samme jobb.

Spør deg først hva bildet skal brukes til. Skal det sendes direkte med én programleder og vare i en halvtime, lønner trepunktslys seg, fordi du investerer tid én gang og så står det. Skal rommet brukes av mange ulike personer uten at noen har tid til å justere, er flatt lys en brukbar nødløsning.

Spør deretter hvor mye tid du har før sending. Har du en time, rigger du trepunktslys. Har du ti minutter, setter du hovedlys og kantlys og hopper over fyllet, eller du bruker en reflekterende flate i stedet for en tredje lampe. Ha alltid én plan for hva du kutter først.

Til slutt: kontroller fargetemperaturen på alle kildene før du gjør noe annet. Lik farge på lysene gjør begge metodene bedre, og det koster nesten ingenting å sjekke.

• Tid på forhånd: trepunkt hvis du har den
• Mange ulike personer: flatt lys som reserve
• Alltid lik fargetemperatur på alle kilder

For et lite nyhetsstudio anbefaler jeg trepunktslys, og jeg mener det uten forbehold. Bildet blir tydeligere, programlederen ser mer profesjonell ut, og du lærer noe som følger deg til alle andre produksjoner. Merarbeidet er en halvtime i starten og små justeringer etterpå.

Flatt lys beholder jeg som en reserve og som utgangspunkt for å forstå hva som mangler. Det er ikke feil å starte der, men du bør ikke bli værende. På scenen gjelder samme tankegang i større format, med en lysplan som bærer retning og dybde.

Kommer du til oss som nybegynner, starter vi nettopp her: ett bord, tre lamper og en kamerabilde du kan vurdere sammen med instruktøren.